(innspill fra en annen)

Klokkene ringer for deg
Intet menneske er en Øy,
hel og ubeskrevet i seg selv.
Hvert menneske er et stykke av Fastlandet,
en del av det hele.
Om en Jordklump skylles bort av havet,
blir Europa mindre,
på samme vis som en landtunge blir det,
eller som et jordegods tilhørende dine venner
eller deg selv må bli det.
Hvert menneskers død forminsker Meg,
ti jeg er innsluttet i Menneskeheten.
Gå derfor aldri ut for å spørre:
Hvem ringer klokkene for?
Klokkene ringer for deg.



John Donne,
"Devotions upon Emergent Occasions" (1623), XVII: Nunc Lento Sonitu Dicunt, Morieris

Og veien, kjære?
Hvor gikk den hen - min venn?
Du skulle jo se -
følge med
på om det svingte.

Hvor er vi kjære?
Finner vi hjem - min venn?
Tidsnok til det
som skulle skje
da telefonen ringte?

Litt lyder lett,
løpende logisk
levende
lovende
lei larm
liv lager lei larm.

Samle ordene sammen som kram snø og kaste de videre
med ønske om at de
havner samlet på samme sted.

Undring.
Beundring.
Begeistring.

Fins ingenting
som med samme kraft
treffer like hardt.

Og som man kunne sett
om man hadde rett
til å tro det.

Selv i mørket er det lys.

annoyingness
sweet repetitiveness
comforting words
and the lowering of voices
turning the outside in
lock the door