Onsdag og det snør

Plutselig satte det i å snø, lette, fine snøfnugg som virvler og danser utenfor vinduet. Det er flott å se på!
Jeg kan sitte å se på snøfnugg i timesvis, nesten, alle beveger seg på sin egen måte og lander på sitt eget vis.
Alt annet blir så enkelt i forhold til et vektløst snøfnuggs lange ferd mot bakken.. hvor det ikke blir liggende lenge før det smelter bort..

sorg..

Tunge dager og timer. Hvert øyeblikk er vondt og uunngåelig.
Ikke mulig å slippe unna, bare for et lite minutt.
For et lite minutt i en annen verden ville nesten vært verdt et liv.
Bare for å slippe unna.
En liten stund.

Høst og Vinter

Går videre, fordi det ikke finnes mer her
å være nær
hverandre for.

Flyter i en retning.

Satte fra meg skoene, utenfor
slik at når
du kommer skjønner.

At jeg er her, tilbake.

Inne er det urolig, venter på svaret
bare
for å kunne tenke (sove).

Finne tilbake eller glemme.

Teller vokalene i ordene, teller
vil heller
føle deg.

Ikke nær, men i nærheten.

Får for lite, for mye er til
for den som vil
ødelegge, slokke.

alternative veier

Det er ikke det lureste man kan gjøre, men det er en idè dersom det står fast. Dersom køen er lang og viljen er for stor til å la se bli holdt fast.
Dersom det ikke er mulig å se enden på det.
Det er mulig å ta noen andre veier.
De er egentlig ikke synlige. De er ikke egentlig mulige å se.

Det krever en god mengde, ja faktisk en hel del.
Det er klart det gjør.
For at det usynlige. Usannsynlige. Skal åpenbare seg.

Det er bare å bestemme seg for det
Det er det.
Men risikoen er stor. For at veien man forlater forsvinner.
Sånn at man blir værende. Uten å komme videre. Uten å komme tilbake.

Det er en sjanse å ta.
Det er det hele.
En sjanse er stor.
Samtidig unik.

Det får stå sin prøve.

L I V

Et liv, det er så kort så kort. Det er over på et blunk hvis du ikke er oppmerksom. Før du vet ordet av det har tiden gått fra deg, og den lange rekken av ting du ønsket å gjøre har blitt oppløst i det endeløse havet av like dager og mistede timer.

Du må holde fast! Det er så lett å bli kastet av på veien. Da når du målstreken aldeles for tidlig og uten tilstrekkelig erfaring.

Fredag i juli

Det er strålende, aldeles strålende.
Trenger ikke lykke for å være lykkelig, trenger ikke tårer for å være trist.
Trenger ikke varme for å være varm. Ei heller kulde for å kjølne ned.

En følelse kan erstatte en annen, og etter en dag kommer alltid en ny.
Bølger vil fortsette å bryte. Vinden vil både avta og øke, og innimellom alt dette og omkring og rundt er det en ting som ikke endrer seg.

Den kan forsvinne i mørket. Selv i lyset kan den slukne.
Men den blir ikke borte.

Størst av alt er kjærligheten.
Den er større en du tror.
Og den er der for deg.
Og for meg.